Norrøne navn

Norrøne navn stammer fra perioden fra ca. år 700 til 1350 og representerer den eldste formen for genuint norske navn. Disse navnene ble brukt i vikingtiden og tidlig middelalder over hele det nordiske språkområdet, og bærer med seg en rik kulturarv.

Hvordan ble vikingnavnene bygget opp?

Svært mange norrøne navn er toleddede, det vil si satt sammen av to meningsbærende ord. For eksempel betyr Torbjørn «guden Tor» og «bjørn», mens Ragnhild er satt sammen av gudenes/ledernes «beslutning» (Ragn) og «strid» (hild). Ved å kombinere ulike for- og etterledd, kunne foreldrene gi barnet de spesifikke egenskapene de ønsket at det skulle vokse opp med.

Guder, dyr og krigere

Vikingtidens samfunn gjenspeiles tydelig i valget av navn. De vanligste temaene var:

• Norrøn mytologi: Guden Tor var ekstremt populær over hele Norden. Navn som Torvald, Tordis og Torstein er direkte viet til ham. Også stavelsen «Ås» (som i Åsgard / gud) var svært vanlig (f.eks. Åsmund, Åslaug).
• Mektige dyr: Ville og farlige dyr ble sett på som sterke beskyttere. Derfor fikk vi navn som Ulv, Bjørn, Ørnulf og Arnbjørg.
• Krig og våpen: Vikingene verdsatte mot i strid. Navneledd som betyr sverd (Geir), spyd (Odd) og kamp (Hild, Gunn, Sig) går igjen i veldig mange tradisjonelle navn.

Oppkalling og den norrøne navnerenessansen

I det førkristne samfunnet trodde man ofte at man arvet egenskapene til den man ble oppkalt etter. Man kalte derfor konsekvent opp barna etter nylig avdøde slektninger for at deres ånd skulle leve videre i den nyfødte.

Gjennom middelalderen ble hundrevis av disse gamle navnene sakte skyvet ut og erstattet med kristne navn (som Johannes og Anna). Men på midten av 1800-tallet, under nasjonalromantikken, opplevde Skandinavia en norrøn navnerenessanse. Forfattere og kunstnere hentet frem igjen de gamle kongesagaene, og plutselig ble navn som Olav, Harald, Astrid og Solveig igjen noen av Norges mest populære navn – en høy status mange av dem fortsatt innehar i dag.