← Tilbake til forsiden

☀️ Navn som betyr lys

Norske og nordiske navn med lysende og strålende betydning

I et land med lange mørke vintre har lyset alltid hatt en spesiell plass i norsk kultur. Det gjenspeiles i navnetradisjonen: navn som betyr lys, glans eller klarhet har vært høyt verdsatt i generasjoner. Disse navnene finnes i de fleste europeiske navnetradisjoner – fra det latinske lux (lys) til det norrøne ljos.

Lysnavn gir barnet en positiv og optimistisk start: de signaliserer klarhet, åpenhet og håp. Lucia (latin: lys) feires fremdeles hvert år 13. desember som lysbæreren midt i mørketiden.

👧 Jentenavn

Toppfasen var 1910–1930. På 1800-tallet var Agnete klart mest brukt i Hedmark og Oppland. Varianter som Agneta og Agnetha forekommer, men Agnete er den mest utbredte norske formen.

Klart mest brukt i Østfold og Akershus på 1800-tallet. 70 % av bærerne 1900–2017 brukte det som mellomnavn. Kjent i Norge siden 1400-tallet.

Var klart mest utbredt i Bergen på 1800-tallet og toppet seg tidlig i det 20. århundre. Nederlandsk-germansk preg; opplever i dag forsiktig fornyet interesse.

Hele 80 % av bærerne hadde Alise som andrenavn (f.eks. Gro Alise). På 1800-tallet klart mest utbredt i Aust-Agder.

Var klart mest brukt i Vest-Agder og Bergen på 1800-tallet. Rundt 68 % av bærerne i perioden 1900–2017 hadde Amalia som mellomnavn fremfor fornavn. Variantformer inkluderer Amalie, Amelia og Amelie.

Var klart mest brukt i Møre og Romsdal, og lå blant topp ti jentenavn i 1965–1969.

Klart mest brukt i Telemark på 1800-tallet. Har vært i kraftig tilbakegang siden da. Variantformer er Anlaug og Arnlaug.

Hadde toppfasen 1915–1924, da engelske tosyllabige kvinnenavn på -y og -ie var på moten i Norge. På 1800-tallet var det klart mest brukt i Troms. Variantene Anni og Annie forekommer.

Kjent i norsk middelalderkultur gjennom Karlamagnus saga, hvor Belinda opptrer som karakter. Har et klart romantisk og litterært preg, men har aldri hatt noen sterk regional forankring i Norge.

Er engelsk kjæleform av Elizabeth. Klart mest brukt i Troms på 1800-tallet; nådde toppen i Norge midt på 1900-tallet som del av den engelskspråklige navnemodenen. Har i dag en noe gammeldags, klassisk klang.

Toppet seg i Norge på 1920-tallet som del av populariteten til Birgitta-gruppen. Brukes noe i dag, men er klart sjeldnere enn den lengre formen Birgitte.

Har hatt gradvis tilbakegang siden tidlig på 1800-tallet. På 1800-tallet var det klart mest brukt i Hordaland og Sogn og Fjordane, og har sterke røtter i Vest-Norge. Variantene Brite, Britha og Britta forekommer.

Topp 1945–1954. Regnes som et typisk nordisk kortnavn. På 1800-tallet klart vanligst i Møre og Romsdal (Nordmøre).

Toppet i perioden 1930–1934. Fikk oppsving under den norrøne navnerenessansen på 1800-tallet. Klart mest brukt i Sør-Trøndelag på 1800-tallet.

Den latiniserte stavemåten brukes ved siden av de norske formene Karoline og Karolina. Sistnevnte er klart mest brukt i Norge, mens Carolina har et mer internasjonalt og romansk preg.

Var populært på 1800-tallet og har fått oppsving fra 2000-tallet. Oppfattes som et internasjonalt og mer formelt alternativ til Klara.

Var klart mest brukt i Kristiania på 1800-tallet. I gresk mytologi er Doris en havgudinne og mor til nereide-nymfene — noe som gir navnet et mytologisk tilleggslag utover den folkegruppebaserte tolkningen.

Hadde to popularitetstopper i Norge: én rundt år 1900 og én rundt år 2000. På 1800-tallet var det klart mest brukt i Kristiania. Tilhører en gruppe korte jenteravn på -a som Anna, Laura og Emma som fulgte lignende popularitetsmønstre.

Toppfasen var begynnelsen av 1900-tallet. På 1800-tallet var Edit klart mest brukt i Kristiania og Bergen, de to største norske byene. Varianten Edith lever side om side med Edit i norsk navnestatistikk.

Var mest brukt i Norge i perioden 1930–1960 og er i dag et klart alderstegn. Navnet er særlig knyttet til Vestlandet. I Sverige er stavemåten Evor kjent, men Eivor er den norske normalformen.

Klart mest brukt i Oppland, Rogaland og Møre og Romsdal på 1800-tallet – en tydelig vestlandsk og innlandsk forankring. Har holdt seg i bruk gjennom hele 1900-tallet uten markerte gjenopplivninger.

Klart mest brukt i Finnmark på 1800-tallet og særlig populær i samiske miljøer, der den foretrakkes fremfor varianten Ellen.

Var klart mest brukt i Bergen på 1800-tallet. Opplevde høyest popularitet i slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet, med en svak økning igjen fra 1990-tallet.

Stavevariant av Elisa, klart sjeldnere enn Elise i Norge. Engelsk form som har fått ny oppmerksomhet fra 2000-tallet.

På 1800-tallet klart mest brukt i Østfold og i Kristiania (Oslo). Har kulturelle referanser i Mozarts opera Don Giovanni (1787), der Donna Elvira er en sentral karakter, og i filmen «Elvira Madigan» (Sverige, 1967).

Toppfasen var rundt 1900–1920. På 1800-tallet klart mest brukt i Kristiania (Oslo), noe som avspeiler navnets urbane og internasjonale preg. Har fått en ny oppblomstring fra 2000-tallet.

Brukes nesten utelukkende i Norge. Varianten Erla er vanlig på Island. Sjeldent navn som har holdt seg stabilt uten noen klar topp.

Nådde toppen rundt år 1900 som ett av de tosyllabige a-navnene som var moderne da. Fikk ingen oppgang rundt år 2000, ulikt Emma og Klara. På 1800-tallet var det klart mest brukt i Bergen. Erna Solberg (f. 1961) er en av de mest kjente bærerne.

Toppfasen var siste halvdel av 1800-tallet og tidlig 1900-tall. Klart mest brukt i Kristiania — et typisk byborgerlig navn i sin tid.

Klart mest brukt i Rogaland på 1800-tallet. Fransk form som skiller seg fra de mer utbredte variantene Gabriela og Gabriella.

Toppfasen var slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. På 1800-tallet var Gine klart mest brukt i Hedmark og Nord-Trøndelag.

Topp 1970–1974. På 1800-tallet klart vanligst i Telemark. Kjent gjennom statsminister Gro Harlem Brundtland.

Var mest brukt i Hordaland på 1800-tallet. Fikk oppsving på 1970-tallet, bl.a. takket være Anne-Cath. Vestlys bøker om Guro.

Toppfasen var 1900–1904, noe før den store engelske navnebølgen (1915–1924). På 1800-tallet klart mest brukt i Kristiania.

Var klart mest brukt i Vestfold på 1800-tallet. Fortsatt i bruk i dag, men sjeldnere enn søsternavnet Helga.

Klart sterkest brukt i Bergen på 1800-tallet. Typisk skandinavisk femininum med varianter som Hendrika og Henrikka; i dag sjelden blant nyfødte.

Hadde toppfasen på 1970-tallet, klart seinere enn de fleste andre norrøne sammensatte navn. Forbindes med populariteten til Hiltgunt Zassenhaus (1916–2004), tolken som hjalp danske og norske krigsfanger i tyske fengsler. Stavevarianter: Hildegun, Hildgunn, Hilgunn, Hillgunn.

Et av få norske navn som har beholdt den islandske nominativendelsen -ur. Begynte å stige på 1870-tallet og nådde toppen i 1905–1914, drevet frem av nasjonalromantikken og litterære verk som Esaias Tegnérs Frithiofs saga (1825) og Andreas Munchs Kong Sverres Ungdom (1837). Var klart mest brukt i Kristiania og Bergen på 1800-tallet.

Nådde popularitetstoppen rundt år 1900 som del av det nordiske navnerenessansen. På 1800-tallet var Hulda klart mest brukt i Østfold og Kristiania.

Toppfasen var rundt 1920–1930. Klart mest brukt i Telemark på 1800-tallet.

Nådde toppen i midten av 1900-tallet og har siden gått klart tilbake. Skrives også Ingvil og Ingvild.

A-form av Irene. De tre formene Iren, Irena og Irene konkurrerer i norsk bruk, der Irene er den klart vanligste, mens Irena er den sjeldneste av de tre variantene.

Kortform av flere lengre navn; brukt som selvstendig navn fra slutten av 1800-tallet. Brukes for begge kjønn, men klart mest som jentenavn. Har økt i bruk i Norge fra år 2000, og er sterkest brukt i Nordland.

Typisk generasjon X-navn i Norge. I 2020 hadde rundt 7 300 kvinner navnet, og det er klart mest brukt som jentenavn i Norden – i motsetning til Finland og Sverige der det primært er et mannsnavn.

Bruken økte markant på 1990-tallet, trolig inspirert av sangserien «Songar om veslejenta Juni» (1996) av Geirr Lystrup bidro ifølge SNL til økt navnebruk på 1990-tallet.

Klart mest brukt i Rogaland og Hordaland på 1800-tallet. Fikk sitt store gjennombrudd i Norden på 1960-tallet, drevet av svensk navnemote.

Var klart mest brukt i Oppland på 1800-tallet. Om lag 74 % bruker det som mellomnavn, som i Gro Karine.

Er avledet av mannsnavnet Karl. Klart mest brukt i Østfold på 1800-tallet, med en topp i perioden rundt 1900. Har siden falt kraftig og bæres i dag av rundt 350 norske kvinner. Varianten Carla finnes også.

På 1800-tallet var Karolina særlig vanlig i Hordaland. Stavemåten Karoline er klart mer brukt; beslektede former inkluderer Carolina og Caroline.

Nådde sin høyeste bruk i Norge tidlig på 1900-tallet. På 1800-tallet var det klart mest brukt i Bergen, mens varianten Katrina dominerte i Hordaland. Over tjue stavevarianter finnes på europeiske språk.

Brukes i Norge både som jente- og guttenavn, men klart mest som jentenavn. Anglofil navnemode fra 1900-tallets siste halvdel.

Er nordisk form av Kristine. Har vært særlig vanlig i Danmark; i Norge på 1800-tallet klart mest brukt i Finnmark.

Klart mest brukt i Akershus og Hedmark på 1800-tallet. Hadde en topp på 1870-tallet og et nytt oppsving rundt år 2000.

Klart mest brukt i Rogaland på 1800-tallet. Stavemåten Liva er populær særlig i Danmark, og skiller seg fra de norske formene Live og Liv ved sin mykere a-ending.

Stavevarianter inkluderer Lisa og Lise, der Lise er den klart vanligste norske formen. Liza gir et mer engelsk og scenisk preg enn den nordiske Lise.

Er kortform av Charlotta. Var på 1800-tallet mest brukt i Nord-Trøndelag og Nordland. Nådde sin moderne topp 2010–2017, klart senere enn andre tostavelses -e-navn.

Brukes i dag oftest som middelst fornavn (ca. 64 % av bærerne har det som andrenavn). Knyttet til Luciatradisjonen der lys og prosesjon med hvite drakter og kronelys er sentralt.

Kan være nordisk barnespråksform av Maria. På 1800-tallet var Maia klart mest brukt i Finnmark. Har hatt jevn vekst og ble i 2022 gitt til 42 nyfødte jenter. Navnevarianter inkluderer Maja og Maya. Kjent norsk bærer er lydkunstner Maia Urstad.

Er et hebraisk kvinnenavn som betyr ‘(hus)frue’. Var svært utbredt tidlig på 1800-tallet (~3,9 % av jenter) og var mest brukt i Hedmark. Forekommer i Anne-Cath. Vestlys «Mormor og de åtte ungene» (1957).

Stavevarianten Melisa er klart sjeldnere enn Melissa i Norge. Begge variantene er fortsatt i bruk, men ingen av dem er blant de mest populære jentenavnene.

Toppfasen var 1930-tallet. På 1800-tallet var navnet klart mest brukt i Møre og Romsdal, særlig i Romsdal og Nordmøre. Stavevarianter: Mildred, Mildri, Milrid.

Toppfasen var 2005–2009. På 1800-tallet klart mest brukt i Kristiania (Oslo), ikke på landsbygda.

Nådde toppen i perioden 1915–1919 som del av en bølge engelske tostavelesnavne på -y. På 1800-tallet var det klart mest brukt i Bergen. I samme mønster som Mary, Lilly og Nancy.

Klart mest brukt i Kristiania (Oslo) på 1800-tallet, noe som gir det et urbant preg. Karakteristisk dobbelstavelse gjør det til et mykt og lekent navn.

I astronomien er nova en stjerne som plutselig øker i lysstyrke – en assosiasjon som trekker foreldre til navnet. 63 jenter fikk det i 2022.

Var klart mest brukt i Hordaland på 1800-tallet. Hadde sin topp i perioden 1930–1949 og hører til de klassiske sammensatte norrøne navnene som ble populære i mellomkrigstiden. Variantene Ranveig og Rønnaug brukes også.

Klart mest brukt i Kristiania (Oslo) på 1800-tallet. Stavevarianten Ruth er vanligere internasjonalt, mens Rut er den norske og nordiske formen.

Toppet seg i Norge rundt år 2000; var på 1800-tallet klart mest brukt i Nordland og Finnmark.

Sol betyr «sol» og har røtter i både det norrøne sól og det latinske sol. I romersk mytologi var Sol navnet på solguden, ofte avbildet kjørende en vogn over himmelen. Navnet bærer konnotasjoner av lys, varme og livgivende energi. Som selvstendig navn er Sol også en kortform av sammensatte navn som Solveig og Solrun. Beslektede navn er Soleil (fransk), Solana (spansk) og Solveig.

Svetlana er et populært slavisk kvinnenavn avledet av det protoslaviske *světъ, som betyr «lys», «strålende» eller «ren». Navnet fikk stor utbredelse i Russland og andre slaviske land, særlig etter Vasily Zhukovskys ballade «Svetlana» fra 1813, og var mye brukt gjennom Sovjet-perioden. Kjæleformer og beslektede navn er Sveta, Svetlanka og Lana.

Synne er en skandinavisk kortform av Synnøve og tolkes gjerne som «ny sol» eller «solgave». Navnet er sammensatt av de norrøne elementene sunna («sol») og növe («ny» eller «gave»), og bærer konnotasjoner av lys, varme og fornyelse. Det gjenspeiler solens viktige rolle i norrøn kultur som symbol på liv, energi og optimisme.

Finnes i fire norske varianter: Teresa, Terese, Theresa og Therese – der Therese er den klart vanligste i Norge. Teresa gir et mer internasjonalt preg enn den norske formen.

Thale er et kvinnenavn som primært brukes i Norge og Skandinavia. Det er en kortform av Adelheid, der forleddet betyr «edel av ætt» og etterleddet «skjønnhet, glans». Navnet har også blitt knyttet til det gammelhøytyske dal, «dal», etter den tyske byen Thale i Harzfjellene.

Toppfasen var på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Var klart mest brukt i Buskerud og Vestfold – et typisk østnorsk navn fra den perioden.

Stavevariant av Tiril, som vokste kraftig fra slutten av 1900-tallet. Tiril-formene assosieres også med blomsten tiriltunge. Tiril er klart vanligst av de to stavemåtene.

Toppet på slutten av 1800-tallet og tidlig 1900-tall. Klart mest brukt i Kristiania, Aust-Agder og Finnmark på 1800-tallet.

Vega har to opphav. Som stjernenavn stammer det fra arabisk an-nasr al-wāqiʿ, «den stupende ørnen», og refererer til Alpha Lyrae — den klareste stjernen i stjernebildet Lyren. Som spansk slektsnavn betyr Vega «eng» eller «fruktbar slette», og viser til et geografisk kjennetegn. Som fornavn, særlig for jenter, spiller det på den himmelske skjønnheten eller den naturlige billedligheten. Beslektede navn er Lyra og Altair.

Var mest populært i Norge i perioden 1940–1970 og er nå i klar tilbakegang. Over 13 000 norske kvinner bærer navnet, og det er sjelden å gi det til nyfødte i dag.

👦 Guttenavn

Er et hebraisk mannsnavn som betyr ‘menneske’. (deles med Eva). Ble populært rundt år 2000; var på 1800-tallet klart mest brukt i Finnmark.

Topp rundt år 2000. Kjent fra Anne-Cath. Vestlys bøker om Ole Aleksander, også NRK-serie. På 1800-tallet vanligst i Kristiania og Nord-Norge.

Brukes i Norge særlig blant familier med østeuropeisk bakgrunn, som rumensk eller russisk. Klart mer sjelden enn norske former som Andreas.

Norsk form av Andreas med lang brukstradisjon. På 1800-tallet var Andres klart mest utbredt i Telemark.

Toppfasen var slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. På 1800-tallet var Annar klart mest brukt i Hedmark, noe som gjenspeiler norrøne navnetradisjoner i innlandsregionen.

Klart mest brukt i Aust-Agder på 1800-tallet. Svarer til det nordiske Asgeir. I dag er navnet sjeldent med bare noen få nyregistreringer per år.

Historisk klart mest brukt i Vestfold på 1800-tallet. I perioden 1900–2017 ble 82 % av alle Antoni-bærere registrert med navnet som mellomnavn, ikke fornavn.

Formen Artur er sjeldnere enn Arthur. På 1800-tallet var navnet klart mest brukt i Kristiania og Bergen, noe som speiler at utenlandske impulser nådde byene først.

Var klart mest brukt i Møre og Romsdal på 1800-tallet. Kjent fra lensmannen i Egners «Folk og røvere i Kardemomme by» (1955).

Toppfasen var 1870-årene, da mange tyske navn stod på topp i Norge. Klart mest brukt i Bergen på 1800-tallet. Kun 8 gutter fikk navnet i 2022.

Hadde toppfasen 1900–1909. På 1800-tallet klart mest brukt i Kristiania og Bergen. Kjent historisk skikkelse: den svenske riksjarlen Birger Jarl.

Hadde toppfasen innenfor perioden 1945–1979. På 1800-tallet var det klart mest brukt i Hedmark. Kjent gjennom fotballspilleren Brede Hangeland (født 1981).

Klart mest brukt i Kristiania (Oslo) på 1800-tallet og tidlig 1900-tall. Har ikke fått noen ny popularitetsbølge på 2000-tallet, til forskjell fra andre engelske navn som Arthur og Henry.

Hadde toppfasen på 1860–1874 og fikk en ny oppgang rundt år 2000. På 1800-tallet var det klart mest brukt i Vest-Agder og Nordland. Variantene Diderik og Didrick forekommer også.

Toppet rundt midten av 1800-tallet. Klart mest brukt i Vest-Agder på 1800-tallet. I dag bruker 88 % av bærerne det som andre fornavn (f.eks. Tor Emanuel). Varianten Emmanuel finnes ved siden av.

Toppet seg tidlig på 1800-tallet og var da klart mest brukt i Oppland. Finnes i variantene Erlend og Erlen. Regnes som et historisk norrønt navn.

Stavevariant av Øyvind og Eivind, klart sjeldnere enn disse. Popularitetstoppen var rundt 1920.

Stavevariant av Filip som aldri har vært dominerende i Norge. Varianten med dobbel -l- speiler eldre rettskrivningspraksis og brukes fremdeles, men er klart sjeldnere enn grunnformen Filip.

Toppet seg 1920–49; var klart mest utbredt i Kristiania og Bergen på 1800-tallet.

Forbundet med den hellige Florian (d. 304), vernehelgen for brannmenn og Polen, noe som forklarer navnets utbredelse i sentraleuropeiske land. Hadde 234 mannlige bærere i Norge i 2022.

Var klart mest brukt i Kristiania og Bergen på 1800-tallet. Nådde toppen i andre halvdel av 1900-tallet.

Toppfasen var rundt 1900, og på 1800-tallet var Frits klart mest brukt i Kristiania (Oslo). Stavemåten Frits skiller seg fra den tyske Fritz og regnes som en norsk skriftvariant.

Er et hebraisk mannsnavn som betyr ‘Guds mann’. Var på 1800-tallet klart mest brukt i Vest-Agder og Rogaland, og fikk sterk vekst igjen rundt år 2000.

Toppfasen i Norge var 1935–1940. Navnet er klarest knyttet til engelsk og britisk kultur, og bæres i dag av ca. 550 norske menn. Kjennetegnes ved en internasjonal og uformell stil.

Hadde toppfasen på 1870-tallet. Klart sterkest brukt i Bergen; 62 % av bærerne 1900–2017 hadde Gerhard som mellomnavn. Kjent norsk bærer: lege Gerhard Armauer Hansen (1841–1912).

Nådde toppen i perioden 1970–1974. På 1800-tallet var det klart mest brukt i Buskerud, Telemark og Aust-Agder. Kjent fra middelalderens «Gisle Surssons saga» (1200-tallet).

Var på 1800-tallet klart mest brukt i Telemark. Fikk et tydelig oppsving i 1966, da skiskytteren Gjermund Eggen (1941–2019) tok tre gull i VM. Tilhører en stor gruppe norrøne sammensatte navn med topp i perioden 1890–1969.

Toppfasen var på midten av 1900-tallet. Var klart mest brukt i Sogn og Fjordane på 1800-tallet – et tydelig vestnorsk navn.

På 1800-tallet var navnet klart mest brukt i Hordaland. Stavevarianten Halldor er den vanligste formen i dag. Haldor Larsen Børve (1857–1943), født i Ullensvang, Hordaland, er en kjent norsk bærer.

Fikk sin renessanse under den norrøne navnevekkelsen på 1800-tallet og var klart mest brukt i Bergen i denne perioden. Navnet ble tidlig tatt opp av den nasjonalromantiske bevegelsen og forekommer hos Oehlenschläger og Grundtvig.

Toppfasen var 1890–1904, noe senere enn de fleste tyske navn i Norge. Klart mest brukt i Troms på 1800-tallet, noe som betyr på en regional forankring i Nord-Norge.

Sjeldnere stavemåte av Håvard, brukt av noen hundre nordmenn. Aldri like utbredt som hovedformen og forekommer spredt over hele landet uten klar regional tyngde.

Toppfasen var rundt 1900–1930 og var klart mest brukt i Hedmark på 1800-tallet. Selma Lagerlöfs roman «Jerusalem» (1901–02) om Ingmarssønnene fra Dalarne bidro til å holde navnet populært i Skandinavia.

Toppfasen var 1910–1919. På 1800-tallet var navnet klart sterkest brukt i Bergen. Har sidestilte former: Ingolf, Ingolv, Ingulf og Ingulv.

Kortform av flere lengre navn; brukt som selvstendig navn fra slutten av 1800-tallet. Brukes for begge kjønn, men klart mest som jentenavn. Har økt i bruk i Norge fra år 2000, og er sterkest brukt i Nordland.

Er et mannsnavn som er polsk form av Georg . I Norge primært brukt av innvandrere og etterkommere med polsk bakgrunn. Polsk navnetradisjon er den klart vanligste konteksten for Jerzy i Skandinavia.

Stavevariant av Joakim og Joachim, klart sjeldnere enn hovudformene. Toppfasen var rundt 1960.

Klart mest utbredt i Rogaland. Hadde en relativt lang popularitetsfase fra 1960-tallet til 2017. I 1971 forsøkte Justisdepartementet å begrense Jone til kun jenter, noe som skapte stort engasjement – særlig i Rogaland – til beslutningen ble reversert samme år.

Det engelske Joshua ble tatt i bruk i Norge fra slutten av 1900-tallet og bæres i dag av litt over 500 menn. Klart nyere og mer internasjonalt preg enn den norske formen Josva.

Var på 1800-tallet klart mest utbredt i Nordland. Etter en lang nedgang fikk navnet ny popularitet fra 2000-tallet, og brukes i dag både som gutte- og jentenavn i Norge.

På 1800-tallet var Jørg klart mest brukt i Vest-Agder og Bergen, noe som peker mot hanseatisk og nedretysk innflytelse langs vestkysten. Varianten Gjørg finnes også i eldre kilder.

Var klart mest brukt i Bergen og Sør-Trøndelag på 1800-tallet. Toppen var på midten av 1800-tallet. Kjent fra de romerske statsmennene Cato den eldre (234–149 f.Kr.) og Cato den yngre (95–46 f.Kr.).

Nådde toppen i perioden 1910–1919 som del av en bølge av sammensatte nordiske navn. På 1800-tallet var navnet klart mest brukt i Kristiania og Buskerud. Alternative stavemåter er Colbjørn og Kollbjørn.

Toppfase tidlig 1800-tall, deretter jevn nedgang – et mønster delt med Nils og Søren. Klart mest utbredt i Aust-Agder.

Er i klar vekst i Norge – i 2022 fikk 93 gutter navnet, noe som gjør det til et av de mer brukte bibelske navnene i sin årsklasse. I Bibelen er Levi sønn av Jakob og stamfar til levittprestene. Stavemåtene Levy og Lewi forekommer også.

Toppfasen i Norge var 1910–1935, med en ny bølge fra 2000-tallet. På 1800-tallet var Louis klart mest brukt i Kristiania (Oslo). Kjent norsk bærer er kunstneren Louis Moe (1857–1945), illustratør av eventyr og folkeeventyr.

Klart mest brukt i Bergen og Sogn og Fjordane på 1800-tallet, noe som gjenspeiler den sterke lavtyske handelsforbindelsen til Vestlandet. Har falt kraftig siden midten av 1800-tallet.

Er italiensk form av Matheus. Toppfasen i Norge startet fra 2005 og er del av en bredere trend med italiensk-klingende jentenavn og gutenavn. Skiller seg fra Matthew og Mathias ved sin klart italienske form, noe som gir det et sydeuropeisk preg.

Var klart mest brukt i Nord-Trøndelag på 1800-tallet. Stavevarianter inkluderer Mateus og Matheus. Kjent fra evangelisten Matteus i Det nye testamentet, som ifølge tradisjonen forfattet det første evangeliet.

Er nordisk form av Mathias. Var klart mest brukt i Finnmark på 1800-tallet. Kjent som hovedpersonen i Tarjei Vesaas' roman «Fuglane» (1957).

Var vanligere enn Mikael på 1800-tallet, men etter 1900 ble Mikael/Michael fire ganger mer brukt. Klart mest utbredt i Troms på 1800-tallet.

På 1800-tallet klart mest brukt i Hordaland og Sogn og Fjordane. Navnet forekommer i uttrykk som «matmons» (om en brysom person) og er også et dialektord for hankatt.

Hadde sin topp på 1930-tallet og var klart mest brukt i Hordaland på 1800-tallet. Tilhører en gruppe sammensatte norrøne navn som fikk sin glanstid i perioden 1890–1969.

På 1800-tallet var navnet klart mest brukt i Troms. Stavevarianter: Richard, Rickard, Rikhard m.fl.

Toppfasen var 1890–1904 – noe senere enn de fleste tyske navn som toppet i 1860–1874. Klart mest brukt i Kristiania (Oslo), et utpreget bynavn.

Klart sterkest brukt i Hordaland og Sogn og Fjordane på 1800-tallet. Bibelsk navn med lang tradisjon i Vestlandet.

Klart mest brukt i Finnmark på 1800-tallet. Fikk stort oppsving rundt år 2000 som del av bølgen av bibelske navn.

Toppet på midten av 1900-tallet. Klart mest brukt i Aust-Agder på 1800-tallet. Brukes i dag oftest som mellomnavn (77 % av bærerne).

På 1800-tallet klart mest brukt i Troms; Sigrid Undset brukte navnet i Kristin Lavransdatter.

Klart mest brukt i Rogaland på 1800-tallet. Den svenske stavemåten Sven ble aldri like vanlig i Norge som Svein.

Var på 1800-tallet klart mest brukt i Rogaland. Toppet seg med korte nordiske mannsnavn i perioden 1920–1979. Varianter er Svein, Sven og Svenn.

Hadde sin største utbredelse på 1800-tallet og var klart mest brukt i Aust-Agder. Navnet er en typisk sørlandsdialektform og er i dag sjelden utenfor denne regionen.

Hadde første toppfase tidlig på 1800-tallet og en ny på 2000-tallet. På 1800-tallet var det klart mest brukt i Aust-Agder, og har dermed en særlig tilknytning til Agder-regionen. Variant av Torgils.

Har Nådde toppen i perioden 1905–1909 og var da klart mest brukt i Kristiania (Oslo).

Klart sterkest brukt i Rogaland på 1800-tallet. 80 % av bærerne 1900–2017 hadde Valentin som mellomnavn. Knyttet til den hellige Valentinus og valentinsdagen 14. februar.

Fikk sin moderne bruk som fornavn fra begynnelsen av 1900-tallet, med et visst toppunkt rundt 1950. Klart sjeldnere enn de beslektede dyrenavnene Bjørn og Ulf.

💡 Lys i ulike navnetradisjoner

•Latinsk lux/lucia: Lucia, Lux og Lucius betyr alle «lys» på latin. Lucia-dagen 13. desember markerer lysningens komme.
•Germansk bert/berta: Endelsen «-bert» (som i Albert, Norbert) betyr «glans» eller «strålende» på gammelhøytysk.
•Norrønt ljos: Det norrøne ordet for lys finnes i noen tradisjonelle norske navn og stedsnavn.

Se også

🌊 Navn som betyr havet

Navn med tilknytning til sjø og hav

🕊️ Navn som betyr fred

Fredfulle og harmoniske navn

💪 Navn som betyr styrke

Kraftfulle norske navn

🌿 Naturinspirerte navn

Navn fra den norske naturen