🌊 Navn som betyr havet

Aashild er en alternativ skrivemåte av Åshild, et skandinavisk kvinnenavn av norrønt opphav. Navnet er sammensatt av áss («gud», «guddom») og hildr («strid», «kamp»), og kan tolkes som «gudinnekamp» eller «gudommelig strid». Det gjenspeiler de krigerske verdiene som ble høyt verdsatt i norrøn kultur. Beslektede navn er Astrid, Åsgeird og andre Ás-navn som viser til det guddommelige.

Latinsk kvinnenavn, den feminine formen av Adrian. Betyr «fra Hadria», en gammel by i Nord-Italia som ga navn til Adriaterhavet.

Ailin er et navn med to ulike opphav. Fra keltisk hold er Ailin tradisjonelt et mannsnavn med bretonske røtter, der det sannsynligvis betyr «hjort». Som tyrkisk, kasakhisk og aserbajdsjansk jentenavn har Ailin en helt annen betydning: «måne».

I Norge har Aline vært moderat brukt og assosieres delvis med fransktalende og latinamerikansk bakgrunn.

Er den tyske skrivemåten av Amalie, popularisert delvis gjennom den franske filmen Amélie (2001). I Norge brukes varianten gjerne i familier med tilknytning til tyskt eller franskspråklig kultur.

Typisk norsk dobbelnavn fra etterkrigstiden, med topp på 1950–1970-tallet da kombinasjonsnavnet Anne- stod sterkt. Grete er kortform av Margarete, så begge ledd har gresk-latinsk opphav.

Er en sammenskriving av dobbeltnavnet Anne Lise. Sammensetningen slo gjennom som selvstendig fornavn fra tidlig 1900-tall. Bæres blant annet av politikeren Annelise Høegh (1948–2015), noe som gir navnet en viss borgerlig-konservativ klang.

Brukt jevnt i Norge fra 1990-tallet, med stabil takt på 20–30 nyfødte per år. Assosiert internasjonalt med popstjernen Ariana Grande (f. 1993), selv om det ikke ser ut til å ha utløst noe markant navneboom i Norge.

Har steget jevnt i Norge de siste tiårene og tilhører den internasjonale bølgen av korte jentenavn. Kjent gjennom skuespilleren Ava Gardner (1922–1990). Den middelalderske forfatteren Ava (1060–1127) regnes som den første tyskspråklige kvinnelige dikteren.

Kom til Norge fra 1980–90-tallet, delvis via den tyrkiske og kurdiske innvandrerbefolkningen, delvis via romanen og filmen «Clan of the Cave Bear». Er i dag et flerkulturelt navn uten én dominerende navnetradisjon i Norge.

Norsk og svensk form av Barbara. Hadde høyest popularitet tidlig på 1800-tallet, med en ny bølge fra 1960-tallet uten å nå samme høyder. På 1800-tallet var det mest brukt i Oppland og Buskerud.

Brukes i dag både som selvstendig navn og som kortform. Navnet har fått fornyet popularitet på 2000-tallet i takt med økt interesse for kortformer og italiensk-klingende jentenavn i Norden.

Kom i særlig bruk i Norge fra 1970-tallet, delvis gjennom innvandring. Er mest utbredt i tysk og dansk språkområde.

Fransk-latinsk jentenavn som ble svært populært i Norge på 1990- og 2000-tallet, delvis inspirert av den kanadiske sangstjernen Céline Dion.

Stavevariant av Kristin med c. Hadde toppfasen i perioden 1965–1979, delvis som følge av at Sigrid Undsets trilogi om Kristin Lavransdatter ble utgitt gjennom Bokklubben i 1961–1963. Brukes i dag oftest som mellomnavn.

Brukes som selvstendig fornavn, løsrevet fra Constance. Varianter er Conni og Conny. Storhetstid i etterkrigstiden med angloamerikansk kulturinnflytelse.

Brukes som et selvstendig jentenavn i Norge, men er sjelden. Kan oppfattes som et symbolnavn for Danmark, på linje med Svea (Sverige) og Nora (Norge). Varianter som Daniela er langt vanligere.

Var klart mest brukt i Kristiania på 1800-tallet. I gresk mytologi er Doris en havgudinne og mor til nereide-nymfene — noe som gir navnet et mytologisk tilleggslag utover den folkegruppebaserte tolkningen.

Som jentenavn er Ea primært dansk og norsk, og har vært i bruk i begge land som en kort og klangfull form. I Norge brukes det som selvstendig navn, tidvis inspirert av dansk navnetradisjon. Ea finnes også i norrøn mytologi som et gudenavn av sumerisk opprinnelse, men den nordiske bruken er uavhengig av dette.

Tidligst dokumentert i Norge i 1851 (Gildeskål i Nordland). Har hatt en ny bølge i Norge fra 1990-tallet, dels inspirert av interessen for norrøn mytologi og Eddaen som litterær skatt.

Eir (norrønt: «hjelp», «nåde», «vern», «ro») er i norrøn mytologi en gudinne og åsynje for legekunst. Hun er også nevnt som en av flere møyer som sitter sammen med Menglad, som kan tolkes som Frøya. Eir er attestert i Edda-diktene, satt sammen av Snorre Sturlason på 1200-tallet, i skaldekvad og i en runeinskripsjon fra Bergen rundt år 1300. Forskere har diskutert om disse kildene viser til samme figur, og om Eir opprinnelig var en legekunstgudinne eller en valkyrje. Det har også blitt fremmet at Eir egentlig er Frigg. Som selvstendig gudinne har hun blitt sammenlignet med den greske gudinnen Hygieia.

Eldbjørg er et norsk og færøysk kvinnenavn som betyr «ild» og «hjelp». Det kan også være en variant av Hallbjørg, dannet av de norrøne ordene hallr («hellestein») og bjǫrg («hjelp»). Eldbjørg er et sjeldent navn, selv i Norge, og var mest populært på 1930-tallet.

På 1800-tallet klart mest brukt i Østfold og i Kristiania (Oslo). Har kulturelle referanser i Mozarts opera Don Giovanni (1787), der Donna Elvira er en sentral karakter, og i filmen «Elvira Madigan» (Sverige, 1967).

Bæres av den første kvinnen i norrøn mytologi, skapt av Odin og hans brødre av et tre på strandbredden. Speilbildet av mannsnavnet Ask. Har hatt stigende popularitet i Norge siden 1990-tallet, drevet av fornyet interesse for norrøn mytologi og kultur.

Toppfasen var 1900–1904, noe før den store engelske navnebølgen (1915–1924). På 1800-tallet klart mest brukt i Kristiania.

Selvstendig norrønt navn og kortform av toledde jentenavn på Inge-. Har navnedag 17. desember i Norge.

Ingri er en norsk og svensk kortform av Ingrid, i selvstendig bruk.

Kortform uten slutt-e av Irene. Både Iren og Irene nådde toppen på 1960-tallet, delvis knyttet til sangen «Goodnight Irene» som ble hyppig spilt på NRKs Ønskekonserten. Brukes i dag oftest som mellomnavn.

Topp på 1960-tallet, delvis drevet av en populær schlager. Ibsen brukte det i «Når vi døde vågner» (1899). Ofte brukt som mellomnavn.

Kortform av flere lengre navn; brukt som selvstendig navn fra slutten av 1800-tallet. Brukes for begge kjønn, men klart mest som jentenavn. Har økt i bruk i Norge fra år 2000, og er sterkest brukt i Nordland.

Finnes også i stavemåten Ivanna. I norsk navnetradisjon er Ivana i noen tilfeller oppstått som sammantrekning av dobbeltnavn som Iver Anna eller Ivar Anna, ikke alltid fra slavisk Ivan.

Ble introdusert til Norge via kvener fra Finland og Nord-Sverige, og er særlig knyttet til Finnmark. Skiller seg fra søsterformen Karin ved en uformell, muntlig klang. Toppfasen var 1920–1939, med en ny bølge fra 1980.

Kira er kjent i Norge fra 1930-tallet, delvis gjennom forfatter Nordahl Grieg. Brukes i dag både i familier med russisk/ukrainsk bakgrunn og i norskfødte familier uten innvandrerbakgrunn. Var på sitt mest populære i Norge rundt 2008.

Er et norsk kvinnenavn med opphav i Kristina. Kjerstin er en kortform av kvinnenavnet Kjerstine som var en opprinnelig norsk form av Christina.

Kom til Norge fra 1970-tallet og topper på 1980–2000-tallet. Oppfattes som et eksotisk, kortfattet navn. I tillegg til russisk opphav kan det ha keltisk bakgrunn (irsk: «vakker») eller være en variant av Elena.

Fikk sterk oppgang rundt år 2000 i den bibelske navnebølgen. Var blant de 20 mest populære jentenavnene i 2022.

Har to stavemåter i norsk bruk: Liana og Liane. Navnet er lite brukt historisk og har vokst frem som et selvstendig navn fra midten av 1900-tallet, med et lett og melodisk preg.

Toppet seg i Norge 2005–09 som del av en bølge med svenske naturnavn; er fortsatt blant de 50 mest populære jentenavnene.

Liz er etablert som selvstendig navn i engelsk, særlig knyttet til kjente bærere som skuespilleren Elizabeth Taylor. I Norge er formen Liss, inspirert av Liz, mer utbredt (ca. 672 bærere), mens selve formen Liz bæres av ca. 226 kvinner.

Toppfasen var rundt 1900, da tostavelsesnavn på -a stod sterkt. I motsetning til Emma og Laura fikk Magna ingen ny popularitetsbølge på 2000-tallet. Sterkest brukt i Troms på 1800-tallet.

Frisk og enkel form med lyrisk klang, blitt populær i Norge fra 2000-tallet. Brukes som et selvstendig navn og ikke bare som kortform.

Mariell er et navn med usikkert opphav, men regnes ofte som en variant av Marielle, en fransk kjæleform av Marie. Marie er et klassisk og mye brukt navn avledet av det hebraiske Miryam. Betydningen er omdiskutert, men knyttes gjerne til «bitter», «opprørsk» eller «elsket». Beslektede navn er Maria, Mariela, Marielle og Mary.

Maryan er en variant av Marian, et navn med flere mulige opphav. Det tolkes gjerne som en kombinasjon av Mary og Ann — begge av hebraisk opprinnelse. Mary stammer fra Miryam, med mulige betydninger som «bitter», «opprørsk» eller «ønsket barn», mens Ann stammer fra Hannah og betyr «nåde» eller «velvilje». Maryan kan dermed tolkes som «nådig Maria» eller en sammenslåing av begge betydningene. Navnet regnes også som en polsk variant av Marian, avledet av det romerske familienavnet Marius. Beslektede navn er Marian, Mariann, Maryann og Marianna.

Toppet på 1960-tallet som del av tostavelsesnavnbølgen. Historisk vanligst i Nord-Trøndelag.

Brukes i Norge fra 2000-tallet som et selvstendig jentenavn, og har økt jevnt siden da. Bæres av rundt 1 800 norske kvinner. Mest kjent som dansk navn.

Ble populært på 2000-tallet, delvis knyttet til det latinske mille (tusen). Historisk mest brukt i Troms.

Kjæleform av Emilie som i dag er i bruk som selvstendig navn. Har stavevarianten Milly og Milli. Sterk vekst i Norge fra 2010-tallet.

Brukes både i arabiske og afrikanske navnetradisjoner. I Sverige er navnet mer utbredt enn i Norge. Varianten Najma forekommer også. Svenske skuespilleren Naima Wifstrand (1890–1968) er en kjent bærer i Skandinavia.

Nådde toppen i perioden 1915–1919 som del av en bølge engelske tostavelesnavne på -y. På 1800-tallet var det klart mest brukt i Bergen. I samme mønster som Mary, Lilly og Nancy.

På 1800-tallet mest brukt i Nord-Trøndelag og Troms. Kjent fra Ibsens «Rosmersholm» (1886). Fikk ny oppblomstring etter 1970-tallet, delvis via den internasjonale varianten Rebecca.

Toppet seg i Norge 1960–64, delvis påvirket av filmstjernen Rita Hayworth.

Har germansk opphav (Hrodohaidis, «berømt slag»), men ble allerede tidlig assosiert med blomsternavn og fikk ny popularitet på 1800-tallet. Brukes i Norge både som selvstendig fornavn og som mellomnavn, og er blant de mer stabile klassiske navnene i norsk navnetradisjon.

Dokumentert i Norge fra 1896, først i Kistrand i Finnmark. Toppet seg på 1980-tallet. Sjeldent navn i dag med rundt 220 bærere.

Er avledet av det arabiske mannsnavnet Samir. Brukes i Norge blant familier med bakgrunn fra arabiske land, Iran, Nord-Afrika og Bosnia. Det arabiske opphavet peker på en som holder selskap om natten, mens den persiske tradisjonen knytter det til dronning Semiramis. Navnet er utbredt fra Marokko til Pakistan og brukes av et bredt spekter av innvandrergrupper i Norge.

Brukes i norsk kontekst i to tradisjoner: som arabisk selvstendig navn og som kortform av Susana i spansk/latinsk tradisjon. Relativt sjeldent navn med lav, jevn bruk.

Har variantene Sanna og Sannah. Brukes primært som selvstendig navn i Norge, og har et nordisk, enkelt preg til tross for hebraisk opphav via Susanne.

Kom inn i norsk navnebruk via finsk innflytelse; bruken økte på 1980-tallet, delvis gjennom Margit Sandemos populærlitteratur. Stavevarianten Silje er langt mer utbredt i Norge.

Siren er et norsk kvinnenavn som trolig er avledet av Siri eller Severine. Som navn vekker det samtidig assosiasjoner til de greske mytologiske sirenene — farlige vesener som lokket sjøfolk i døden med sin fortryllende sang. Etymologien til det greske siren er usikker, men knyttes gjerne til gresk seira («tau», «snare») — en referanse til den bindende kraften i sirenenes lokkesang.

Siril er et norsk kvinnenavn som trolig ble dannet i 1947 ved å kombinere Siri med endelsen -il, inspirert av det da svært populære navnet Toril. Noen forbinder det også med det greske Kyrillos («herre», «mester»), men den norske formen regnes som et selvstendig nylaget navn.

Sol betyr «sol» og har røtter i både det norrøne sól og det latinske sol. I romersk mytologi var Sol navnet på solguden, ofte avbildet kjørende en vogn over himmelen. Navnet bærer konnotasjoner av lys, varme og livgivende energi. Som selvstendig navn er Sol også en kortform av sammensatte navn som Solveig og Solrun. Beslektede navn er Soleil (fransk), Solana (spansk) og Solveig.

Trolig kommer fra USA. Det har usikker betydning. Toppfasen var 1920–1935, med en ny oppgang fra 2000-tallet. Sterkest i Vest-Agder og Rogaland. Kan ha opphav som femininform av det norrøne Tellev, eller inspirert av gresk thelema («vilje, ønske»).

Kortformen Thilde ble et selvstendig norsk navn ved siden av Mathilde og Tilde. Har hatt en svak oppgang fra 1990-tallet. Stavevarianter inkluderer Tilde og Tilda, der Tilda er mer vanlig i Sverige.

Kortformen Tilde er særlig populær i Norge og Danmark og har vært brukt som selvstendig navn siden 1900-tallet. Stavevarianten Thilde brukes parallelt.

Turi er en kortform av Turid, i selvstendig bruk særlig i Norge. Topp bruksperiode ca. 1940–1945.

Una brukes i Norge i selvstendig form, og er beslektet med det norrøne Une. I Island danner Una matronymiske etternavn (Unudóttir/Unuson).

Une er et relativt sjeldent skandinavisk navn med noe usikkert opphav. Det regnes gjerne som en kortform av Unni, avledet av det norrøne unna som betyr «å elske, å holde av». Det kan også knyttes til det norrøne únnr som betyr «bølge». Beslektede navn er Unni og Una.

Var mest populært i perioden 1960–1964, i tråd med andre enstavelsesnavn som Gunn, Gro og Siv. I norrøn mytologi er Unn en av havgudens Ægirs døtre. Forekommer hos Trygve Gulbranssen (1934) og som hovedperson i Tarjei Vesaas' «Is-slottet» (1963).

Vanja er av slavisk opprinnelse og brukes primært som kjæleform av Ivan, som er den slaviske formen av Johannes. Johannes stammer fra det hebraiske Yochanan og betyr «Gud er nådig» eller «Gud har vist velvilje». Vanja bærer dermed den samme underliggende betydningen av guddommelig nåde. Navnet er utbredt i slaviske land som Russland, Serbia og Kroatia. Beslektede navn er Ivan, Vanya, Vano og Ivanka.

Vega har to opphav. Som stjernenavn stammer det fra arabisk an-nasr al-wāqiʿ, «den stupende ørnen», og refererer til Alpha Lyrae — den klareste stjernen i stjernebildet Lyren. Som spansk slektsnavn betyr Vega «eng» eller «fruktbar slette», og viser til et geografisk kjennetegn. Som fornavn, særlig for jenter, spiller det på den himmelske skjønnheten eller den naturlige billedligheten. Beslektede navn er Lyra og Altair.

Forekommer i Tarjei Vesaas' roman «Bleikeplassen» (1946). Holdt seg populær selv da tostavelses -a-navn generelt var mindre brukt enn -e-navn (1930–1990).

Toppet i perioden 1995–1999 som del av bølgen med tostavelsesnavn på -e. Er fortsatt blant de 50 mest populære jentenavnene.

Weronika er den polske formen av Veronika. Navnet har usikkert opphav, men knyttes ofte til det latinske uttrykket vera icon, «sant bilde». Dette henger sammen med legenden om den hellige Veronika, som ifølge tradisjonen ga Jesus slørftet sitt til å tørke ansiktet med på veien til Golgata, og hans ansikt ble mirakuløst avbildet på tøyet. Beslektede navn er Veronica (engelsk, spansk, italiensk), Véronique (fransk) og Berenice (gresk).

Ylva er et kvinnenavn av skandinavisk opprinnelse, særlig brukt i Sverige og Norge. Det stammer fra det norrøne ordet úlfr som betyr «ulv». Navnet forbindes med egenskaper som styrke, selvstendighet og villskap. Ylva er et relativt vanlig navn i Skandinavia, og gjenspeiler ulvens historiske og kulturelle betydning i norrøn mytologi og folklore. Beslektede navn er Ulrikke og Ulf.

Åshild er et noe brukt navn i Norge, men er svært lite brukt i andre land. Varianten Áshildur er kjent på Island. I Norge var Åshild mest populært på 1940-tallet, men selv da var det ikke blant de vanligste navnene.

Er kortform av Alexander. Ble tatt i bruk som selvstendig navn i Norge fra 1980-tallet og var mest populært rundt 2009. Brukes både som gutte- og jentenavn og finnes i mange land, blant annet i engelskspråklige, iberiske og skandinaviske miljøer.

Del av variantfamilien Alan, Alen, Allen. Keltisk av opphav, nådde Norge via engelsk. 629 mannlige bærere i 2022.

Engelsk form av Andreas, brukt i norsk navnetradisjon særlig blant norskamerikanere. Kjent gjennom Andrew Furuseth (1854–1938), født Anders Andreassen i Åsbygda, Hedmark, som ble en innflytelsesrik fagforeningsleder i USA og kjempet for sjømenns rettigheter.

Var svært populært i perioden 1860–1879 og opplevde en ny bølge rundt år 2000.

Sjeldent som selvstendig fornavn og forekommer ofte som kallenavn til Arne eller andre Arn-navn.

Formidlet til Norge gjennom engelskspråklig kultur til tross for keltisk opphav. Hadde to toppfaser: rundt 1900 og på ny etter 2010 – et mønster det deler med andre engelske navn som Alfred, Edgar og Henry. Stavevarianten Artur brukes også.

Toppfasen var 1980–1984, noe sent for norrøne navn. SSB anslår rundt 7 000–8 000 bærere i Norge, og navnet er fremdeles i bruk selv om det tas sjeldnere i bruk av nyfødte.

Er engelsk kortform av Benjamin. Brukes som selvstendig fornavn i engelskspråklige, tyske og nederlandske miljøer i Norge. Har navnedag 30. august i den norske almanakken. Registreres gradvis i norsk navnestatistikk, men forekommer langt oftere som kallenavn enn som offisielt navn.

Ble populært rundt år 2000 som del av den bibelske navnebølgen. Historisk vanligst i Nord-Trøndelag og Nordland.

Var særlig populært i Norge på 1970-tallet, trolig delvis inspirert av svenske musikere som Benny Andersson i ABBA. Brukes nå mest blant familier med engelskspråklig eller dansk bakgrunn.

Klart mest brukt i Kristiania (Oslo) på 1800-tallet og tidlig 1900-tall. Har ikke fått noen ny popularitetsbølge på 2000-tallet, til forskjell fra andre engelske navn som Arthur og Henry.

Dani er et allsidig navn som fungerer som kjæleform av Daniel (hebraisk for «Gud er min dommer») for gutter, eller Danielle (den franske feminine formen av Daniel) for jenter. Opprinnelsen går tilbake til det hebraiske Daniyyel. Dani er også et arabisk navn som betyr «nær» eller «tett på». Navnet er populært som selvstendig navn globalt, verdsatt for sin enkelhet og moderne preg. Beslektede navn er Daniel, Danielle, Dan, Dany og Daniela.

Første kjente norske bærer er skipsfører Otto Elvin Nord, født 1831 i Sandefjord. Navnet har holdt seg på et stabilt lavt nivå gjennom 1900-tallet.

Har blitt mer brukt i Norge fra slutten av 1900-tallet, delvis som følge av innvandring fra fransktalende og afrikanske land der navnet er svært vanlig.

Toppet seg i Norge etter år 2000, i samme bølge som Adrian, Fabian og Julian. Lå på plass 40 i Norge i 2025 og rangerer enda høyere i Tyskland og Østerrike. Bæres i dag av rundt 3 500 norske gutter og menn.

Kom til Norge med den store polske innvandringsbølgen etter EU-utvidelsen i 2004. Navnet er blant Polens mest populære guttenavn og sto på topp-10-listen så sent som i 2025. I Norge brukes det nesten utelukkende av polske familier.

Fikk et tydelig oppsving rundt 1900, delvis inspirert av Esaias Tegnérs diktsamling «Frithiofs saga» (1825) og av polfareren Fridtjof Nansens berømmelse. Av norske bærere 1900–2017 hadde om lag 1 100 menn Frithjof som fornavn eller hovednavn.

Tysk kortform som nådde popularitetstoppen i Norge i perioden 1900–1919 – tidligere enn de fleste einstavingsnavna av nordisk opphav.

Kom til Norge med gresk innvandring fra midten av 1900-tallet og særlig på 2000-tallet. Det greske Georgios er opphavet til norske navn som Georg, Jørgen, Jøran og Ørjan.

Har en viss norsk tradisjon fra 1700- og 1800-tallet, den gang gjerne stavet Giert eller Gierdt. Navnet har fått ny interesse i kjølvannet av en bredere norsk interesse for tyske og nederlandske navn med nordisk slektskap.

Var mest utbredt i Norge i perioden 1900–1915, med en ny popularitetsbølge på 1980-tallet. Særlig knyttet til Telemark. Dokumentert i Norge siden 1300-tallet. Rundt 2 900 norske menn bærer navnet i dag.

Inngår i en nordisk tradisjon der rovfugler som ørn, falk og hauk ga opphav til mannsnavnene. Kjente bærere: skuespiller Hauk Aabel (1869–1961) og folkemusiker Hauk Buen (1933–2021).

Nådde toppen i perioden 1945–1954. Historisk vanligst i Buskerud og Hordaland. Det russiske navnet Oleg har samme opphav.

Kortform av flere lengre navn; brukt som selvstendig navn fra slutten av 1800-tallet. Brukes for begge kjønn, men klart mest som jentenavn. Har økt i bruk i Norge fra år 2000, og er sterkest brukt i Nordland.

Stavemåten Isac (med c) er langt sjeldnere enn Isak i norsk SSB-statistikk og assosieres delvis med skandinavisk mote-trend der c-stavemåten ble brukt tidlig 2000-tall. Isak med k er normformen i norsk og bibelsk tradisjon.

Var på 1800-tallet mest brukt i Oppland og Møre og Romsdal. Ivar Aasen ble døpt Iver og endret selv stavemåten til Ivar i 1846.

Hadde toppfasen 1945–1949, som del av bølgen ensyllabige nordiske navn som Bjørn, Dag og Stein. I dag er det sjelden å gi barn navnet – bare 4 jenter fikk det i 2022. Kjente bærere er forfatter Jarl Hemmer (1893–1944) og kombinertløper Jarl Magnus Riiber (f. 1997).

Engelsk kjæleform av James tatt i bruk som selvstendig navn. 629 mannlige bærere i 2022 – typisk 1950–1970-tallsnavn.

Er tysk kortform av Johannes. Var nest mest brukte guttenavn i perioden 1860–1899, delvis hjulpet av kongename Karl Johan. Rundt 60 % bruker Johan som mellomnavn.

Toppet seg etter 1950 som del av en bølge med korte engelskpåvirkede mannsnavn. Varianter er Cai, Cay og Kaj. Oppfattes i dag som etterkrigsnostalgisk.

Nådde toppen i perioden 1910–1919 som del av en bølge av sammensatte nordiske navn. På 1800-tallet var navnet klart mest brukt i Kristiania og Buskerud. Alternative stavemåter er Colbjørn og Kollbjørn.

Toppfasen i Norge var 1910–1935, med en ny bølge fra 2000-tallet. På 1800-tallet var Louis klart mest brukt i Kristiania (Oslo). Kjent norsk bærer er kunstneren Louis Moe (1857–1945), illustratør av eventyr og folkeeventyr.

Er et engelsk mannsnavn med usikkert opphav. De eldste kjente norske bærerne er fra 1893, i Oppland og Sør-Trøndelag. Navnet har et engelsk, noe uformelt preg og har vært brukt jevnt i Norge gjennom hele 1900-tallet.

Hadde toppfasen i Norge i perioden 2005–2009 og tilhører en liten gruppe tresyllabige navn av gresk og latinsk opphav som Adrian og Julian. Variantene Nickolas, Nicolas og Nikolas forekommer. Engelsk stavemåte skiller det fra nordisk Nikolas.

Normann, Norman og Normand er mannsnavn og slektsnavn av tysk opphav.

Mest utbredt i Hordaland og Sogn og Fjordane på 1800-tallet. Nådde en ny popularitetsbølge på 2000-tallet, liknende kortformer som Sander og Theo. Hele 88 % av de som het Olai i perioden 1900–2017 hadde det som mellomnavn, gjerne i kombinasjoner som Tor Olai.

Er et fransk mannsnavn med usikkert opphav. Et fransk navn som brukes i Norge som et mer eksotisk alternativ til Oliver. Kjente bærere inkluderer den franske komponisten Olivier Messiaen (1908–1992). Navnet er sjeldent blant nyfødte i Norge.

Er svensk kjæleform av Per og Peter. Brukes i Norge som selvstendig navn, ikke bare som kjælenavn. I 2022 var det kun 19 gutter som fikk navnet, noe som betyr på sterk nedgang. Brukes nesten utelukkende som fornavn, ikke mellomnavn.

Ble populært i Norge rundt år 2000 som del av en internasjonal bølge av bibelske navn med standardisert internasjonal stavemåte.

Navnet har hatt to popularitetsbølger i Norge: en på 1700–1800-tallet og en ny fra 2000-tallet. Sterkest brukt i Vestlandet og Trøndelag. Rafael er også navnet på en av de tre erkeenglene i bibelsk tradisjon.

Variant av Remi, og begge stavemåtene brukes i norsk. Navnet har blitt gradvis mer kjent i Norge fra 2000-tallet, delvis som et internasjonalt alternativ til nordiske guttenavn.

Fikk et markant oppsving etter Roald Amundsens sydpolekspedisjon i 1911, og en ny bølge da han forsvant under en Arktis-redningsaksjon i 1928.

Tilhører en bølge av engelske enstavelsesnavn som hadde sin topp i Norge i andre halvdel av 1900-tallet.

Ble populært rundt år 2000 som del av den internasjonale bølgen av bibelske navn som Adam, Benjamin og Noah.

Er engelsk kortform av Samuel. Industrielt kjent navn via Sam Eyde (1866–1940), grunnlegger av Norsk Hydro og Elkem. Brukes i dag som selvstendig fornavn, ikke bare kortform.

Klart mest brukt i Finnmark på 1800-tallet. Fikk stort oppsving rundt år 2000 som del av bølgen av bibelske navn.

Var mest brukt i Hedmark og Oppland. Fikk sterk vekst fra 1960-tallet, delvis hjulpet av Kjell Aukrusts barnebok «Simen» (1958).

Toppfasen var 1970–1980. Sterkest i Trøndelag. Sturla og Ola er blant svært få mannsnavn av nordisk opphav som ender på -a. Navnet er godt belagt i Island fra 900-tallet og nevnt i Landnámabók.

Teo er kortform av navn som Teodor (av gresk Theodoros, «Guds gave»), Matteo eller Matteus (av hebraisk Matityahu, «Jahves gave») og Doroteo (også «Guds gave»). Etymologien er forankret i det greske ordet theos, som betyr «gud». Navnet brukes selvstendig i særlig spansk-, italiensk- og portugisisktalende land. Beslektede navn er Theo, Teodor, Mateo, Matteus og Teodora.

Toppfasen var 1900–1914 som del av en bølge av toleddte norrøne gutenavn. Stavevarianter som Torleif, Torleiv og Tollef forekommer. Kjent bærer er skilegenden Thorleif Haug (1894–1934), som vant tre OL-gull i Chamonix 1924.

Toni er et kjønnsnøytralt navn brukt som kjæleform av Anthony (for gutter) eller Antonia (for jenter). Navnet bærer betydningene «uvurderlig», «av uberegnelig verdi» eller «blomstrende», og har røtter i latin og muligens etruskisk opprinnelse. Toni brukes også som selvstendig navn og er populært på tvers av kulturer. Beslektede navn er Tony, Antonia, Antoinette og Anton.

Toppfasen var 1895–1899, som en del av bølgen med sammensatte nordiske navn (toppfase 1890–1969). På 1800-tallet var det sterkest i Kristiania. Stavevarianter er Thoralf, Thoralv og Toralv.

Hadde toppfasen 1910–1929 som del av bølgen med norrøne toleddsnavnene. Mest brukt i Buskerud, Aust-Agder og Troms på 1800-tallet.

Torodd er et norsk og svensk mannsnavn av norrønt opphav, sammensatt av ledd som betyr «torden» og «spiss». august i Norge. I dag er det mest brukt på Island i formen Þóroddur. Þóroddr var et vanlig navn på Island og trolig også i Norge i vikingtiden — over 10 navnebærere er nevnt i Landnåmabok. Torodd er kjent brukt i Norge i middelalderen, men kun tre personer med navnet er nevnt i Regesta Norvegica, noe som betyr på at det var ganske sjeldent. Siden har det vært lite brukt i Norge. En kjent navnebærer er den norske skøyteløperen Torodd Hauer (1922–2010).

Victor er den latinskbaserte stavemåten, mens Viktor er den nordisk tilpassede varianten. Victor fikk fornyet popularitet i Norge etter år 2000, i samme bølge som Adrian, Felix og Julian.

Wilmer er et mannsnavn av gammelt germansk opphav som betyr «berømt vilje» eller «fast beskytter». Navnet stammer fra de germanske elementene wil (vilje, ønske) og meri (berømt, navnkundig). Det ble brakt til England av normannerne, men forble relativt uvanlig i flere århundrer. Beslektede navn er Willmar, Wilmar, William og Elmer.